Hipp hipp...

17.mai 2006 er over, og jeg har blitt stebror og stesønn.
Det er rart. Men det er deilig! Familien min har plutselig blitt dobbelt så stor, og det er en rimelig bra følelse.
Bryllupet var det fineste bryllupet jeg har vært i. Definitivt. Min far var en flott brudgom, og Møyfrid var en flott brud. Kirken var stufull av mennesker, og programmet var spekket med godbiter, som alle vi barna fikk være med å servere.
Festen ble holdt på Kultursenteret 44/4 på Bru, samme senter som pengegavene skal brukes på å videreutvikle. Jeg fikk æren av å være toastmaster, sammen med min STEBROR ( kult!!), og det var veldig moro.
Nå ser jeg frem til å pleie familieforholdet til min nye familie også, og det er spennende!

Snipp snapp snute, så var Elkjøp eventyret ute...

Det var en gang ett digitalt fotokamera som ikke virket...
Det er nå tre måneder siden, og i går var jeg ute på Elkjøp og da hadde de fått et kamera som Hewlett Packard hadde sendt til meg. Jeg stakk ut og kikket på det, og jeg ble overrasket da det lå ett lite håndholdt kamera på disken. Dette kunne da umulig måle seg med det kameraet jeg leverte inn! Og etter mye om og men fant gutta på butikken ut at de var enig med meg. Jeg fortalte de at jeg ikke godtok byttet, og sa jeg skulle ha ett kamera som var minst like bra som det jeg leverte inn, og da ble jeg invitert inn i butikken (sannsynligvis siste gang jeg satt mine ben der), og jeg fikk velge ut ett kamera fra kameraavdelingen deres.
Så nå sitter jeg her med et kamera som kostet 1000 kroner mer enn det jeg opprinnelig fikk, og jeg er bra fornøyd med min egen utholdenhet, min egen forhandlingsevne og mitt nye kamera! Folkens, nå er kommentaravdelingen her på bloggen min åpen for gratulasjoner av nytt kamera, og skryt for min utholdenhet med denne udugelige kameraforhandleren, Elkjøp!

Til døden skiller dere ad....

Den 17. mai 2006 skal jeg i bryllup. Ikke til hvem som helst, men til min far. Dette blir en spesiell og god opplevelse. Han har vært alene i 17 år, etter at min mor døde, og nå har han altså funnet en fantastisk dame han skal bli gammel med! Er ikke det flott?
Min far er en god mann, han er en som alltid stiller opp, og han er klokere enn de fleste jeg kjenner. Og siden dama han har funnet seg også er så fantastisk som hun er, har de to funnet ut at de ikke skal ønske seg gaver, men de vil være med å støtte to prosjekter økonomisk:

1. Ett senter på Bru som broren til Møyfrid (Hun min far skal ta til ekte) driver. Det er en gård som er gjort om til ett retreat/konferanse senter, som skal ta imot grupper som ønkser å holde konferanser eller teambuilding. I disse tider skal de også gjøre om låven til leiligheter som kan ta imot folk som trenger litt tid for seg selv, og folk som er slitne eller nedfor. Her vil det også bli muligheter for å koble inn psykologer og sjelesørgere.

2. En Bibelcamp på Hiruzen i Japan, som min tante (Min far sin søster) er med å driver. Her arrangeres det leirer året rundt, for ungdommer. Senteret brukes også av turister, til overnatting, aktiviteter og avslapping. Det blir også holdt kurs for grupper på bibelcampen.

Jeg har fått noen spørsmål om hvordan gaver kan bli gitt, og da kan jeg fortelle de som er interessert at dere kan sette inn penger på konto: 9480.10.26707 og merke de med "gaver, bryllup".

Alle gaver mottas med stor takk:)



Mine tanker med bryllupet kan jeg vie litt plass her på bunn:)

Jeg gleder meg veldig og gruer meg litt til denne forandringen.... Jeg unner både Møyfrid og far alt godt, og jeg er veldig glad for at de har funnet hverandre.
Men det ene fører det andre med seg, og da vil barndomshjemmet mitt bli solgt i løpet av ett par år, og min far kommer mest sannsynlig til å flytte ut av byen. Og jeg kjenner på at noe av tryggheten min i byen forsvinner litt.
Det kommer til å bli en annen situasjon sånn familiemessig også, siden Møyfrid selv har tre barn. Dette er flotte mennesker, og jeg gleder meg til å bli enda bedre kjent med de, men det blir rart også.
Jeg er veldig spent på tiden som kommer, hvordan kommer vi til å ta det, og hvordan kommer hennes barn til å ta det? Jeg er trygg på at det kommer til å bli veldig fint og bra, men det er en viss spenning ved situasjonen. Jeg ønsker at dere som leser dette, skal ta oss alle med i bønn. Og mest av alt at Gud må være sterkt tilstede i ekteskapet til min far.
Takk...

I.K. Start til æ dør?

Heia Start, Heia Start! Jejeje....
Jeg har stort sett vært på alle kampene Start har spilt på stadion, så lenge jeg har visst hva fotball gikk ut på. Jeg digger å gå på kamper, og det er noe spesielt med å stå på gresset og rope seg hes. Men denne sesongen ser det ut som om det kan bli litt færre kamper på meg. Jeg stilte opp på stadion i kampen mot Brann, og gledet meg til kamp. Men det er ikke kampene i seg selv som gjør at jeg ikke kommer til å gå på alle kampene. Jeg måtte nemlig betale 160 kroner for å se kampen, og 160 kroner for å stå på en plen og se på fotball er vel litt vel drøyt... Tror jeg får pelle ut de kampene som er "viktigst", for å loppe supportere for penger, som "alltid" har møtt opp, kan jeg ikke få meg til å like...

Prøv 360°

Nei, jeg snakker ikke om celsius eller Snowboard prestasjonen.
Jeg har kjøpt meg ny tannbørste! Og den har jeg tenkt å reklamere litt for.
Tannbørsten min har fått navnet Colgate 360, og jeg er svinaktig godt fornøyd med nyervervelsen min!
For det første ser den veldig tøff ut, jeg har aldri tenkt så mye på utseendet til tannbørsten min, men denne kjøpte jeg utelukkende på grunn av sitt fete utseende. Hodet består av tre (to små og en stor) kostesirkler og håndtaket har en fin og krum form, som gjør den god å holde i. Børstehodet fyller munnen behagelig, og denne gangen har Colgate også tenkt på en viktig ting: Tunga. Bakpå kosten har de laget et ruglete området, som har ett formål for øye: holde tungen ren! Man legger børstens bakside flatt mot tungen, og vasker den grundig med gummibelegget. For en fantastisk børste! Jeg koser meg når jeg har den i munnen, og hele dagen går jeg og venter på at klokken skal bli nok slik at jeg kan pusse tennene og legge meg. For alle som ønsker en god avslutning på dagen vil jeg anbefale å kjøpe Colgate 360! Den gjør rent, fjerner plakk og bevarer tannkjøttet (tør jeg påstå), og den kommer til der andre tannbørster må se seg slått!

Livets verdi

Jeg var på jobb i går, og da hørte jeg i forbifarten en som sa "...det er det som gjør livet verdt å leve". Jeg aner ikke hva han snakket om, men jeg begynte å tenke. Det er det som gjør livet verdt å leve... Livet er jo en gave vi har fått av Gud, og da er vel det verdt nok å leve for? Er det ikke vi selv som skal putte verdi inn i livene våre?

Anti reklame

Jeg eier ett kamera, et flott fotokamera som jeg kjøpte for 5000 kroner. Det er to år siden jeg kjøpte dette kameraet, og det tar veldig fine bilder! Problemet med dette kameraet er at det ikke virker lenger. Den 16.februar stakk jeg ut til Elkjøp, hvor jeg hadde kjøpt kameraet, og leverte det til reperasjon. "Butikken vil ta imot produktet og sørge for at feilen blir utbedret så raskt som mulig." står det på internettsidene til Elkjøp. Jeg ble fortalt at det skulle gå 2 uker, og så skulle kameraet være på plass igjen, og jeg skulle bli varslet med sms. To uker gikk, og ble etterfulgt av to nye uker.Jeg hadde ikke fått en eneste sms, så jeg gikk på ny ut til Elkjøp og spurte hvor kameraet mitt var. "Nå har vi akkurat fått vite at det er levert til fabrikken, og de skal prøve å fikse det, eller du vil få et nytt kamera." ble jeg fortalt. Javel. En måned tok det før kameraet mitt kom frem til de som skulle fikse det, men det var vel greit nok det tenkte jeg... Mannen bak disken sa at det ville ta to uker til før jeg fikk det tilbake, og at de skulle sende meg en sms når det var klart. To uker gikk, og ble etterfulgt av to nye uker. Mens jeg var på jobb en dag kom meldingen: "Ditt produkt er ferdig reparert på garanti. Mvh Elkjøp Kristiansand." Sweet, tenkte jeg, og stakk nedom Elkjøp etter jobb. Mannen bak disken fant frem kameraet, og sa til meg at han skulle sjekke om det virka bare for moro. Han satte i batteriene mine, og det var ikke liv i kameraet, han fant frem nye batterier og fikk det til å virke. Ifra en liten eske fisket han fram ett minnekort, og puttet det inn. "Card is Locked" stod det i displayet.
"Javel"
sa jeg
"det var jo derfor jeg leverte det inn...",
Han ble litt stressa, og gikk for å prøve noen andre kort. Da fem kort var blitt prøvd ut, og alle fikk feilmeldingen, ga han opp. Han kom tilbake til meg og sa :
" Hm, det virker ikke, kan se ut som om de ikke har gjort noenting med det".
Jeg kjente det boblet i meg, og det var ikke fordi jeg var blitt forelsket, men rett og slett fordi jeg ble sint!
"Okey, hva har du tenkt å gjøre med det da?"
spurte jeg mannen.
"Nei, jeg må vel sende det inn igjen da"
sa han
" Og når hører jeg fra deg igjen da?"
spurte jeg
" Eh...nei.... det må vel bli om to uker det da..."
klarte han å svare
" Og da sender du vel sikkert ei melding også da?"
spurte jeg
"Eh... ja, jeg skal sende deg ei melding"

Jeg gikk ut av døra, og nå venter jeg i spenning på melding fra denne mannen, ikke fordi jeg er forelska, nei, men fordi det nå er to måneder siden jeg leverte inn kameraet, og jeg begynner å bli litt sint....

Tvil og menneskefrykt

Media har de siste dagene tatt opp viktige temaer for oss kristne; Jesus gikk IKKE på vannet og Judas forrådte IKKE Jesus. Alt forklares vitenskapelig, og tvilen siger inn. Djevelen prøver hele tiden å påvirke oss til å tvile, og han skal ta fokuset vårt vekk fra Gud. Jeg kjenner at dette går inn på meg. Satan skal hele tiden rokke ved vår tro, og han skal prøve å få oss til å falle. Han dytter i det vi tror på og prøver å bevise det motsatte ved å bruke det som ligger oss mennesker nærmest; Fornuften.
Jeg tror også at han prøver å hindre oss i å spre ordet, og her har han ett farlig virkemiddel; Menneskefrykten:

Samfunnet i dag har blitt slik at jeg alltid må se bra ut, og jeg skal te meg slik at andre mennesker skal synes godt om meg. Menneskefrykten råder! Ingen skal tenke på meg som en raring, jeg er livredd for hva andre tenker om meg. Det fører til at jeg kvier meg for å fortelle andre om Han jeg tror på, Han som døde for alle mennesker.

Jeg har hele tiden tenkt at jeg er frimodig, og at jeg ikke er redd for å fortelle om Han. Men i det siste har jeg funnet ut at de jeg forteller det til er mennesker som allerede er kristne, og som tror på det samme som meg. Er det disse som må høre det mest av alle? Nope. De som trenger å høre det glade budskap er de som ikke har hørt det før, eller som har hørt det, men forkastet det.
Men jeg kjenner jeg er redd. Redd for hva de skal tro om meg.
Jeg liker å ha det behagelig, at JEG har det behagelig. Men en dag dør han jeg ikke turte å fortelle det til. Han jeg ikke fortalte det til fordi jeg ville ha det behagelig, fordi jeg var redd for hva han skulle tenke om meg. Jeg var for redd for mennesket. Men hvor skal han tilbringe evigheten? Ikke vet jeg, men jeg hjalp han ikke akkurat til å få den gode evigheten.
Må jeg være så himla redd?!!? Må jeg være så kul, så flink, så godt likt av andre, og så redd?
Som kristne må vi fortelle andre hva vi tror på, vi må be om styrke og visdom, slik at det vi sier kan bære frukter. Gud er allmektig, Han kan bruke oss, Han kan bruke meg...
Jeg må bare tro det....

For noen dager siden møtte jeg på ett perfekt eksempel. Jeg ba foran en forsamling. Piece of cake tenkte jeg, og jeg synes det var en fin ting å gjøre. I ettertid fikk jeg høre at en av de i denne forsamlingen hadde reagert på at jeg hadde bedd. Han var ikke kristen. Jeg kjente det stakk. Hva tenkte han om meg? Kanskje jeg skulle latt være å be.

Steike som dette irriterer meg! Hvorfor skulle jeg latt være å be? Jeg ba om at Gud skulle gjøre kvelden god, og jeg tror at Han gjorde det. Men likevel har jeg hengt meg opp i at dette mennesket reagerte på at jeg ba. Hvorfor er denne menneskefrykten så stor?
Menneskefrykt duger ikke i kristent arbeid. Jeg ber om at jeg må få mer gudsfrykt, og at det jeg er redd for ikke skal være menneskers meninger om meg, men at Gud ikke skal få bruke meg slik Han vil. Jeg vil stå foran Gud, in the bitter end, og med løftet hode være stolt over alle som fikk høre om Gud gjennom meg. Det er frykten for hva Gud tenker om meg som er den viktigste frykten, frykten som er livsviktig.... for evigheten.

Takk!!

Konserten i går var meget vellykket, og jeg vil takke alle som hjalp under konserten! Vakter, cafe, ryddehjelp og alle dere andre som kom og hjalp til; TUSEN TAKK SKAL DERE HA!

Minn gjorde en fantastisk jobb som oppvarmingsband, og jeg er stolte av dere! Maren var også veldig bra i går, selv om hun var veldig syk gjorde hun en utrolig bra konsert i går! Er veldig stolt over at kvelden gikk som den skulle, selvom vi gjerne skulle hatt litt flere i publikum, men jeg håper dere som kom var fornøyde, for det er hvertfall vi!! Maren og bandet skrøyt veldig mye av alle dere som var med å bidro!

Dagen før dagen!

Da var vi kommet til Torsdag og i morgen er det en stor dag:) Som de fleste som leser her har fått med seg skal Maren Flotve Birkeland ha konsert i Salem, og jeg gleder meg som en unge! Noe som nesten er like kult, og som de færreste av dere vet er at Minn skal være oppvarmingsband. "Hæ? Minn, hvem er det?" lurer du kanskje, og da kan jeg fortelle deg at Minn er to gutter fra det blide sørland, som spiller veldig behagelig musikk. De fleste av dere vet kanskje tilogmed hvem de er disse to gutta! Eirk Haanes og Geir Christian Johannessen har spilt sammen en stund nå, og de har hatt sin debutkonsert på et utested i Oslo, og nå kommer de på besøk til oss!! Jeg gleder meg veldig, og jeg håper du som leser får med deg ett par (hundre) venner, og tar turen til Salem i morgen kveld klokken 22.00! Prisen er forferdelig billig, bare 70 kroner koster det deg å komme inn:)

Men det er ett men...

Geir og Eirik synger "...men det er ett men, jeg aner ikke hvem du er". Slik er livet for tiden. Jeg er glad og digger livet, men det er ett men... Jeg aner ikke hva som vil skje med livet, jeg aner ikke hva det er, hva livet mitt skal. Jeg har drømmer, masse drømmer, store drømmer, og jeg lurer på om en god del av de vil komme til å gå i oppfyllelse. Jeg har fått ulike forespørsler, og jeg er supergira, men det er ett men... det er det alltid. Jeg må vente og se hva som skjer, det er ikke en ting jeg kan gjøre verken fra eller til for å få det til å gå fortere, jeg må bare vente på svar! Det er forsåvidt spennende det, men jeg kjenner jeg er ivrig på å få vite de svarene! I april får jeg vite om jeg skal reise til neste år eller ikke, jeg tror jeg skal reise, men er ikke sikker. Jeg vil reise. Jeg vil være med Maren og gjengen på tur, jeg vil undervise konfirmanter (det blir jobben min hvis jeg skal dra). Det er spennende skal jeg si dere! Jeg har på følelsen at det er gode tider i vente, jeg tror og håper jeg er på rett vei i Guds plan for meg. Jeg har bedd mye, og jeg har sett at mye har skjedd siden drømmene tok form, og det kan virke som om jeg er på rett vei, men jeg vet ikke...

Konsert med Maren Flotve Birkeland

Fredag 31. mars er vi en gjeng som skal arrangere konsert med Maren Flotve Birkeland i Salem. I utgangspunktet skulle vi arrangere en festival for konfirmantene i Kristiansand, men vi fikk altfor få påmeldte, derfor lager vi en åpen konsert istedenfor:)
Maren er ei veldig søt jente med en nydelig stemme, og vi håper det er mange som vil ta turen for å se henne synge!

Konserten begynner klokken 22.00 og vil koste 70 kroner!

Alle er hjertelig velkommen, og bare så dere vet det så er dette det kuleste som kommer til å skje i byen denne fredagskvelden!

So long, Milano...

Milano har vært fantastisk de siste dagene! Jeg har vært der, Tobben har vært der og Stian har vært der, og vi kan alle skriver under på at Milano har vært fantastisk! Det skal godt gjøres å skrive kort om oppholdet vårt i Pizza-land, så jeg prøver meg på et kort sammendrag:

Vi var i Italia fra onsdag til søndag. På onsdag kom vi til Milano, og hadde verken kart eller sted å bo. Vi trasket rundt i det vi trodde kunne være sentrum (ehh..det var det ikke) og lette etter ett billig sted å bo. Vi fant til slutt ett relativt koselig sted, til en relativt dyr penge. Kvelden brukte vi på pizzeria og foran Tv`en da AC Milan spilte CL kamp.
Dagen etter labba vi ned til Bank populare di Milano og kjøpte billetter til Inter sin hjemmekamp mot Sampdoria som skulle spilles på lørdagen. Vi kikket oss rundt i byen og bytta hotell til ett som kostet myyye mindre enn det vi hadde vært på første natta. På kvelden spilte Jack Johnson konsert på Alcatraz i Milano. Det var en stor opplevelse! 2500 mennesker var samlet, og stemningen var helt sinnsyk! Og apropos konsert: Vi hadde 2 billetter for mye til konserten som vi prøvde å få delt ut til 15 forskjellige kjærestepar, men ingen ville ha de!! Kan dere skjønne hva de tenkte med!
På fredagen hadde vi i utgangspunktet ingen planer, men mens vi satt på cafe med frokosten vår, fant vi ut at vi skulle ta turen til nabobyen Monza. Monza er kjent for sin formel 1 bane, og det var denne som var målet for dagen. Vi tok bussen etter frokost, og ble satt av i hjertet (?..eller ikke) av Monza. Vi hadde ikke kart denne gangen heller, så vi ante ikke hvor vi skulle begynne å gå. Mens vi var ute og gikk, traff vi på to arbeidskarer. Vi spurte de om veien og i mangel av engelsk-kunnskaper tegnet de ett kart til oss og sa at det var 15 minutter å gå. Da vi hadde gått i 15 minutter fant vi ut at dette ikke stemte helt overens med virkeligheten. Vi spurte en ny om veien, og fikk vite at vi var minst en times gåtur unna! For å gjøre en lang historie kort, fant vi etter ett par timer en hyggelig dame som kjørte oss til Monza-banen. Det ble en rå opplevelse! det var ikke noe løp der, men mange rike onkler som prøvekjørte drømmebilene sine!
Lørdagen var kampdag, og vi begynte dagen med å være vitner til en heftig demonstrasjon, hvor det blandt annet ble sprengt ei bombe i et hus i byen. Flere hundre politifolk var oppstilt i skuddsikre vester og pansrede biler. Action live! Det gikk heldigvis bra, og vi kunne med fred i hjertet ta metro til San Siro på kvelden. Vi fikk for første gang i våre liv overvært en Serie-A kamp, og det var driiitgøy! I tillegg vant Inter 1-0, og vi fikk være med å rope og hoie på Adriano:)
Dette var ett kort sammendrag, men så lenge jeg lever kan du komme til meg hvis du vil høre mer, så skal jeg fortelle av hjertet om denne flotte "spare"-turen (se konkurranse) til motemetropolen!

Hvis du vil se flere bilder fra turen kan du trykke på linken til høyre:)

Konkurranse

På onsdag reiser jeg, tobben og stian til Milano, og i den anledning har vi laget en konkurranse hvor nettopp DU kan vinne en hyggelig overraskelse fra pizzaens land! Finn konkurransen vår her, og ikke nøl med å delta!

Måtte våren komme...

Da var vi over i mars, og snøen har ikke helt sluppet taket enda. Jeg kan ikke si jeg liker det!
Det er i disse tider at vi skal få glimt av sommeren, solen skal snart begynne å varme de vinterbleke kroppene våre og vi skal bli fristet til å ta på oss shortsen selvom vi vet at vi kommer til å bli forkjølet på grunn av den kalde vinden... Jeg tar en kjapp kikk ut av vinduet, og bestemmer meg for å la shortsen ligge en stund til i skuffen. Aldri så lenge jeg har vært tilstede på denne jord, har jeg opplevd en mer skuffende årstid. Snøen kommer, ligger og ser fin ut, og etter noen dager begynner den å forsvinne, på en fin måte. Ikke slaps og flere centimeter med regn på bakken, men på en rolig og behagelig måte. Snøen har flere ganger vært på vei bort, men så klarer den søren meg å finne lave nok tempraturer til å legge seg igjen. Nå begynner jeg å bli lei! Bilen min er ingen beltevogn, og det gjør at hatet mitt til snø stiger. Nå skal visst snøen ligge noen dager til, og de som har peiling (blant annet modellmeterologene i TvNorge) har sagt at det skal komme enda litt til. Vi får bare håpe det ikke varer, for nå er jeg klar for å finne frem shortsen og bli litt forkjølet....

Tilbake til verden

Da var helga på Agder- strand over, og for en tur vi hadde!! Noen ganger lever man som på en liten sky, hvor man kan prate om alt, og hvor mange gode venner er samlet på ett sted, og slik var denne helgen. 45 fantastiske mennesker som er samlet med samme intensjon, å komme nærmere Gud. Vi hadde noen veldig bra møter, og jeg kjenner jeg er stolt over vennene mine! Richard, Martin, Elin og Kristin som holder taler, som treffer mennesker i hjertet, og setter tankene i gang, det er ikke alle vennegjenger som har slike ressurser! Akkurat nå sitter jeg og ser på BigBrother, og da tenker jeg " Jeg er glad jeg er i den situasjonen jeg er". For en verden vi lever i! Holder verden på å gå fra vettet?! Er det bare sex, penger og utseendet det handler om? Neppe... Og da er det godt med slike møter, og slike turer, som kan hjelpe oss med å holde fokus der det skal være! Ære være Gud, og all ære til alle som var med på turen, og valgte å bruke en helg på å få inn oppskriften på det gode liv!

Hvor er livet?

Jeg ligger her og venter på at livet skal begynne... Noen sier at livet er nå, at livet er mens man venter, men likevel venter jeg... Hva skal jeg bli? hvor skal jeg dra? Det er svarene jeg venter på... Jeg har mange planer jeg vil gjennomføre, men jeg venter liksom på at tiden skal komme, det er mange ting jeg har lyst til å gjøre, men som jeg ikke kan enda...fordi livet ikke har begynt enda...

Jeg ber til Gud om at han skal vise meg veien å gå, men jeg klarer ikke helt å finne ut av hvor han peker. Muligheter dukker opp underveis, og jeg tenner, men så viser det seg at mulighetene ikke kan gjennomføres, pågrunnav andre ting som må gjøres for å få livet til å gå rundt, for eksempel jobb...

Jeg har fått tilbud om å reise ett år som teamleder for Maren Flotve Birkeland på turnè, og jeg tenkte at nå har Gud gitt meg en vei å begynne på, ett år hvor jeg kan lære og kanskje legge ett grunnlag for livet mitt... siden det ikke har begynt enda liksom....Men for å leve det livet jeg lever, og for å leve de livene vi lever, trenger man penger, og da har jeg ikke råd til å reise. Hva slags liv er det da, det livet som er nå? Man kan ikke begynne på livet, fordi man må jobbe for å kunne leve..? Jeg tror og håper Gud har en plan for livet mitt, og jeg håper han vil vise meg klart hvor jeg skal gå. Og jeg gleder meg til den dagen jeg merker at jeg er på rett vei...

Det var mandagstankene.....

The return of the donuts...

Jeg klagde min nød over dekkene på bilen min i forrige innlegg, og her kommer nok en frustrerende opplevelse! I dag tidlig skulle jeg på jobb, klokken var 07.45 og jeg begynte klokken 08.00. Jeg var uvanlig våken og opplagt, og følte at dette var min dag! Jeg tuslet ut til bilen min, satte motoren i gang, og gikk ut for å skrape vinduene. Mens jeg skrapte av isen fra natten, klarte jeg å knekke den ene vindusviskere, "Jaja, pyttsan" tenkte jeg og skrapte videre. Om natten hadde vi fått nok et "fantastisk" snøfall, og jeg var veldig spent på om bilen min skulle klare å komme seg opp bakken. Jeg ladet klistersprayen og dro til det jeg kunne på dekkene. Vidundermiddelet skulle hjelpe meg nok en gang:) Jeg ventet de 1-3 minuttene som står på pakken, og gjorde meg klar til å ta fatt på "akebakken". Bilen gikk sakte opp mot bakketoppen, og jeg tenkte at dette klarer du... Da jeg nærmet meg himmelen, begynte bilen å slite, bilen var oppe i 30 kilometer i timen, men bilen beveget seg sakte bakover. "Fella" tenkte jeg, og gjorde meg klar for å rygge ned, for å få litt mer fart. Da jeg nesten var kommet ned igjen kjente jeg at alle dekkene glapp, og bilen skled nedover og vred seg mot høyre. Oh no.... Verdens mest elegante lukeparkering var gjennomført, og jeg stod på tvers i opp/nedkjørselen. Bakdelen stod godt oppå muren på den ene siden, mens "tuten" smøg seg oppå muren på andre siden. Jeg følte meg som en stor spiker i en trang planke, jeg satt BOM fast! Klokken var nå blitt 07.50, og jeg skulle være på jobb om 10 minutter. Rune, min fantastiske (og single) bror, kom som en engel til graven for å hjelpe. Men her gikk grensen til den hjelpsomme engelen Rune. Bilen stod fast! Engelen Rune dro frem telefonen og ringte til noen hyggelige menn med rød bil og vinsj, som hadde en veldig travel morgen på jobb. Etter to timer dukket Viking-bilen opp og fikk, i god sameritaner stil, dradd bilen min ut på de såpeglatte veiene igjen! "God morgen" tenkte jeg da jeg kjørte til jobb over to timer forsinket...

Åååå, det snør....

"Åå, så gøy, det snør!! Vil du være med ut å ake??" NEI, det er ikke gøy at det snør, NEI jeg vil ikke ut og ake!! Snø er noe dritt!! Alt, ALT, blir så utrolig mye mer upraktisk, man sklir og faller, og blir kald, og bilen er LITT vanskeligere å kjøre på snø enn det et akebrett er. Og når det gjelder bilen min er dekkene som fire smultringer som er dyppet mange ganger i fett, de er glatte!! Og atpåtil koster det meg 50 kroner hver gang bilen ikke kommer seg frem, for da må jeg på bensinstasjon og kjøpe klisterspray til dekkene. Snøen hører hjemme på fjellet, og ikke i byen. Nei, tusan heller, lenge leve sommeren!!

Minn!

Dette er fantastisk! Eirik og Geir Christian har startet en superduo, som heter Minn. Akkurat nå ligger jeg og hører på sangene deres, og dette er good asså! "Portrom" og "Men" er to av sangene de har laget og begge to ligger ute på internet, til stor glede for oss andre! Hvis dere går inn på denne siden kan dere høre sangene:) De skal jo også spille konsert på Skuret i Oslo til onsdag! Er det rart jeg vier de plass i bloggen min?!?