onsdag, desember 10, 2008

Dilemma!

Jeg var på juleforestilling i Filadelfia her om dagen. Flotte greier. Det var klokken 13 på dagen, og salen var fylt til randen av eldrehjem, barnehager og barneskole klasser....og meg.... 
Jeg satt forrerst på galleriet, og bak meg satt en gjeng (3) gutter på rundt 8-9 år tenker jeg.
Da jeg hadde satt meg ned hørte jeg et stort sukk fra gutten bak meg. "ÅH, nå ser jeg hvertfall ingenting!" sa gutten. Jeg snudde meg rundt. "Sitter jeg i veien for deg?"."Ja!" Og dette ble innledningen til en god samtale om Stavanger, Bergen og til slutt Kristiansand. Faktisk eide bestefaren til han ene gutten Ringøen en gang i tiden. Tror det ble viktig for han å få fram da vi verken snakket om pølser eller bestefedre.

Dilemmaet kom først frem da jeg hadde snudd meg tilbake.
"Eeeh, ville du helst spist tigerbæsj eller vært innestengt i et bur med 1 milliard jenter som var forelska i deg?" sa han ene gutten til de to andre. 

De trengte en del betenkningstid alle tre tror jeg, og dilemmaet ble litt vannet ut etterhvert da de fant ut at alle jentene var "driiitstygge" og buret ble begrenset til en størrelse på ca Filadelfia. 

Jeg kaster dilemmaet videre til dere jeg! Men vi trenger ikke ta høyde for fine/stygge jenter, mengde tigerbæsj eller størrelse på buret, så:

VILLE DU SPIST TIGERBÆSJ, ELLER VILLE DU VÆRT INNESTENGT I ET BUR MED 1 MILLIARD JENTER SOM ER FORELSKET I DEG?

onsdag, oktober 01, 2008

"Vi er for redde"

Her om dagen skrev min gode venn Bjørn Stian en historie som ikke vakte så sjukt mye oppsikt, men det var et forsøk på å legge listen for bloggehistorier ned igjen. I den anledning utfordret han meg til å oppdatere min blogg med min beste bloggehistorie de siste 2 ukene. 
Nå har jeg hatt et par dager på meg til å tenke, og med den hukommelsen jeg har for tiden, kom jeg ikke på noe som hadde skjedd tidligere enn samme dagen. Men i dag skjedde noe som var litt spesielt. 
Egentlig burde det ikke være så spesielt, men så var det det likevel.
Jeg var ute og kjørte i Oslos utkant (Økern), og prøvde å finne min vei til trafikkstasjonen. Til slutt fant jeg frem, parkerte bilen og gikk inn. 
Noen ganger når jeg kommer inn noen steder så ser jeg meg ut mennesker jeg ønsker å snakke med. Ikke sånn tilfeldig, men av de som sitter bak de ulike skrankene og skal hjelpe til. jeg pekte meg ut en eldre mann, som så relativt hyggelig ut. Jeg hadde selvfølgelig trukket meg en nummerlapp, så jeg ante ikke om jeg kom til å ende opp hos denne mannen.
Da nummer "182" Blinket på skjermen over meg, viste den at jeg skulle henvende meg til personen som satt i skranke nummer 8. Jeg løftet blikket og kikket bort på mannen jeg hadde pekt meg ut, og over hodet hans stod det et 8-tall, så jeg tuslet bort til han. 
"Hei" sa jeg.
"Hei" sa mannen under 8-tallet.

Så forklarte jeg han hva jeg skulle, og at det gjaldt en bil som tilhørte Stiftelsen Skjærgårdsgospel.

"Skjærgårdsgospel ja" sa mannen, "jobber du der?"
"Ja" sa jeg, og spurte om han kjente til festivalen vår.
"Det er klart det" smilte vegvesenmannen.

Så ble jeg stående der i skranken inne på biltilsynet, med masse folk i kø, og snakke om Gud, Evangeliesenteret, Jan Hanevold og bibelbeltet.

"Vi er for redde" Sier han etter en stund. "Se foreksempel her på arbeidsplassen, det er INGEN som tør å si at de tror på Gud"

Så snakket vi litt om Media og politikere som får kristendommen til å virke som mørkemann, og at vi som kristne må bli mer modige.

Etter en stund, kikket han opp på meg, og sa med et smil " Jeg skal legge denne inn jeg, så sender jeg deg fakturaen" Så tok han vognkortet mitt, og jeg ønsket han en god dag videre.
 "Ja, ha en god dag du også."

Jeg gikk ut skyvedørene med et smil, og tenkte på hvor spesielt det faktisk er å stå å snakke om det vi tror på i andre settinger enn i menigheter og kristne arrangementer. 

Jeg må si meg enig med mannen under nummer 8, 
Vi er for redde.....


Jeg har fått i utfordring å utfordre videre denne lavlistelige bloggerunden, så denne gangen går utfordringen til min gode venn Line, som forøvrig er singel enda.....HINTHINT

tirsdag, september 16, 2008

Bloggen som oppstartside på Safari er både positivt og negativt. 

Hver gang jeg skal inn på nettet kjenner jeg på at jeg skulle nok ha oppdatert bloggen snart. I dag ble jeg så utrolig lei av min egen blogg, og av at den aldri oppdaterte seg. Så da fikk jeg ta saken i egne hender.

Høsten er i full gang, og med seg fører den mange ting som skal settes i gang. På det nye kontoret mitt i Stafeldtsgate 2  ligger det masse papirer, og på nesten alle papirene står det masse datoer. Datoer om alt mulig: 24 Hours Festival, Team Humming, Flyreiser og Møter. Jeg visste ikke at høsten inneholdt så mange datoer. Jo, jeg visste det vel egentlig, men det virker liksom som om det er flere datoer i høst enn det det har vært tidligere høster.

Hvordan skal man nyte hver eneste dato?! 
Det er et spørsmål som ikke mange har svar på tror jeg. Jeg har tenkt en del på det å nyte dagene i det siste. Det blir ofte til at jeg gleder meg til det og det er ferdig, for da kommer noe som er gøyere. Men hvorfor klarer jeg ikke nyte hver eneste dag? Fytti asså, det er så drit vanskelig det. Men jeg skal prøve. Prøve å se gleder i alt det jeg gjør. Jeg merker jeg sier det, men så gjenstår det å se om jeg klarer det...

mandag, juni 23, 2008

Når spenningen siger på

En følelse av uvisshet og spenning trenger seg inn gjennom huden, og legger seg som et teppe rundt hjerte. Hver gang hjertet slår kjenner jeg at spenningen pulserer gjennom blodårene.
1 år har det gått siden sist Skjærgårds, og nå står den allerede på trappene og ringer på. 
Hodet har den siste tiden vært fullt av tanker, og jeg klarer ikke lenger å holde igjen tiden. Neste uke åpnes døra, og vi slipper Skjærgårds 2008 inn i virkeligheten. 

Kommer det til å komme noen? Kommer folk til å like festivalen? Er det noe vi har glemt?

Som regel er det alltid noe som er glemt, og jeg er spent på hva. Det føles ut som om jeg har kontroll på det jeg skal ha kontroll på, samtidig som det føles ut som om jeg ikke har det. 

Så var det været da. Fenomenet som holder igang samtaler som er i ferd med å dø ut, blir plutselig selve samtalen. Får vi bra vær?! Kjære Gud, la det bli fint vær!

I morgen reiser vi en gjeng til Risøya for å forberede festivalen. Jeg er så sjukt spent! Og fytti katta så godt det skal bli å komme i gang!! Vi skal rigge telt, stand, kontor. Vi skal sørge for at ale får en plass å sove. Vi skal sørge for at alle skal få mat. Det er mange ting som må være i orden.

Midt oppi all planleggingen har jeg fått en utfordring som trigger meg noe verre. Jeg har fått spørsmålet om jeg kan tenke meg å være konferansier på Hovedscenen i helga. Jeg svarte ja. tidenes utfordring.  Jeg stod på samme scene for noen år siden og kysset ei jente jeg ikke kjente. Denne gangen skal jeg stå der sammen med bandet som fikk meg til å interessere meg for kristen musikk, Jars of Clay. Fy søren asså...


Jeg håper at jeg får se mange av dere i løpet av Skjærgårds uka. Det kommer til å bli en uke full av action, musikk og ikke minst forkynnelse. Dette skal bli ei påfyll uke for dere som kommer.

Dette er en usammenhengene post. Akkurat som hodet mitt.

onsdag, juni 11, 2008

En flott forsamling



Her han man en fin gjeng!!

tirsdag, mai 13, 2008

onsdag, april 30, 2008

Overskriften er alltid det vanskeligste...

...sant? Man sitter og tenker "Hva i all verden skal jeg kalle denne posten?", og hvertfall når det er slike poster som ikke handler om stort..

Denne posten handler ikke om stort.

Jeg vil skrive litt om talenter. tal-enter.t-alenter.t-a-l-e-n-t-e-r.
Det funket ikke... 
Noen ganger funker det å dele opp ordene, og plutselig ser man hva ordet betyr. Men ikke dette ordet gitt. Det har sin egen betydning. 

Noen graver ned sitt talent. Andre investerer det. Det funker visst best å IKKE grave det ned. Folk har fått pes for det før.

Jeg var på Krussetreff i Kragerø i helga. Der hadde vi talentkonkurranse. Det var sjukt mye talenter der: Dans, joik, dikt, sang, sang/piano, acapella-sang og en fyr som tok saltoer. En slik talentkonkurranse hadde aldri funket om folk gravde ned talentet sitt. Da hadde vi bare sittet der.........helt stille. Da hadde folk sikkert gått. Ikke så fett  å se på ingenting.

"Roar, Roar gi oss en dans. Roar, gi oss en dans"
Det var ingen lyd i mikrofonen min, og russen begynte å synge. Jeg stod der i scenelyset, og kikket ut på 600 russ.
"Roar, Roar gi oss en dans. Roar, gi oss en dans"

IKKE TALE OM!

Det er forskjell på å ikke ha et talent, og ikke bruke det. Jeg har ikke det talentet.Definitivt. Bare spør Stian. Vi ler av hverandre når vi danser. Han har heller ikke det talentet.
Sorry, Stian.

"Roar, Roar gi oss et talent. Roar, gi oss et talent"
Plutselig var det lyd i mikrofonen igjen, og jeg fortsatte å snakke. Det er nok heller mitt talent. Å snakke. For da kan jeg introdusere andre talenter. 

talentI -en-er antikk mynt- og vektenhet (jf. Matt. 18.24)
Etym.: lat., gr.

talentII -et-er
1 medfødt begavelse: det er mange som skriver, men få som har talent / ha talent for musikket av hans mange talenter
2 (om person) han er et stort talent / unge talenter


Takk for denne gang.





 


mandag, april 14, 2008

Her forleden dag.....

...satt jeg på bussen. Andrae Crouch og noen kompiser hadde underholdt meg i 4 timer, og jeg satt meg på siste buss "hjem" til Vika. Jeg gikk inn på bussen, og satt meg i et enkeltsete, med ryggen vendt mot den flotte inderen bak rattet. Bussen kjørte gjennom Oslos gater, og jeg som ikke kan bussrutene fulgte spent med ut gjennom vinduet. 
Vi kjørte gjennom Josefines gate, og ned til Solliplass. Solliplass kjente jeg igjen, der hadde jeg vært før. Jeg var der og ventet på Gunnlaug en gang.Tror jeg. Ja, det må ha vært Gunnlaug. 100% sikkert. 

Hvertfall.... På Solliplass gikk alle, bortsett fra meg og inderen, av bussen. Det ble helt stille, og jeg kunne høre at inderen hørte på
en cd eller radio som sikkert minte han om hjemlandet. Jeg skjønte hvertfall ingenting. 
Jeg så på buss-stopp-tven for å sjekke hvor mange stopp det var igjen til jeg skulle av. 

Bryggetorget. 

Det het stoppet mitt. Det kunne høres ut som en plass på bryggen der andre indere solgte frukt og gulrøtter. 
Men det er det ikke. 
Det er ingenting der, bortsett fra busstoppet mitt da...
Jeg la merke til at vi skulle avlegge Vika Atrium et stopp,
 før jeg skulle av. Jeg kjente meg igjen nå, men ante ikke hvor Vika Atrium var, så jeg fortsatte å følge med ut igjennom vinduene.
Inderen bak rattet svingte bussen til venstre i et kryss jeg nesten var sikker på 
at vi skulle til høyre i. Men som sagt, jeg visste ikke hvor Vika Atrium var, så jeg fortsatte å sitte på. Siden jeg satt med ryggen mot kjøreretningen, kunne jeg ikke se noe rødt lys da bussen plutselig stanset. Jeg satt og ventet litt, og plutselig var jeg HELT alene i bussen. Tilogmed inderen var borte. Jeg snudde meg, og så inderen spasere forbi frontruten, med Statoil-koppen i hånda. Han ga meg et kort kikk tilbake idet han gikk forbi. I 2-3 sekunder kunne jeg ikke se inderen mer, før han plutselig spaserte tilbake og kikket på meg gjennom frontruten med store øyne. Han trykket på knappen på utsiden av bussen. Ikke den som tar luften av dørene,men den andre. Den som åpner dørene. Med et flaut smil om munnen spurte han meg på litt norsk: "Er du i bussen?"
Jeg trengte ikke noen hjelpemidler for å svare. Jeg visste at jeg var i bussen. 
"Ja", sa jeg.
"Hadde du sovnet?" spurte inderen meg. 
Jeg var jo lysvåken, så jeg svarte han at jeg ikke hadde sovnet.
"Vi har jo ikke vært på bryggetorget enda?"sa jeg.
"Åå" sa inderen på indisk eller norsk.
Han hadde nok mer lyst til å fylle statoil koppen sin, enn å kjøre meg tilbake til bryggetorget.
"Beklager" sa han.
"Det går fint det, asså" svarte jeg, og inderen satt seg igjen ned i setet og lukket døra inn til det lille rommet han satt i.
Bussen kjørte opp til Nationaltheateret og snudde i rundkjøringen, før vi satt kursen nedover til Vika Atrium og Bryggetorget. 
"Kan du slippe meg av her" spurte jeg inderen, da vi kom ned til Huitfeldtsgate, hvor Stian, Tobben, Tor, Svein og Tor Marius bor.
"Nei"
"Nei?"
"Nei, jeg vet aldri hvilken bil som ligger bak"
Det hadde visst litt å si det. Hvilken bil som lå bak oss. 
Da vi kom helt inn på bryggetorget, der det ikke er frukt eller noenting, bortsett fra busstoppet mitt, fikk jeg lov til å gå av. 
Det var litt rart. Jeg følte meg litt eksklusiv på en måte. Jeg hadde kjørt alene med inderen på steder vi egentlig ikke skulle ha vært sammen. 
Jeg lo da jeg gikk av bussen. Stian fikk høre det med en gang, for jeg klarte ikke vente til jeg kom opp før jeg fortalte det. Stian lo han også. Så sa han at dette var en god bloggehistorie.
Derfor ble den blogget.

torsdag, mars 06, 2008

Et slag i magen...

Jeg sitter på kontoret i Oslo og jobber. Noen ganger tar slappheten tak i meg, og forteller meg at jeg skal gå inn på VGnett, FVN.no og ulike blogger. Det skjedde nettopp.
Jeg har lest om en bolig i Bærum som gik for 3.3 mill over takst, jeg har lest at Bjørge Stensbøl ikke trekker seg fra OL komiteen likevel, og til slutt havnet jeg i Ecuador.

Eirik hadde spilt fotball i regn og han hadde pratet med en annen gutt (sikkert på spansk tipper jeg...). 
I bloggposten før la Eirik opp en anti-sammenligning med meg. 

Han ville ikke bli som meg. 

Det var som å få en regntung og klam neve plantet i mellomgulvet, kanskje tilogmed i pleksus. 
Hvis ikke Eirik vil være som meg, skal jeg sannelig prøve å være som han. Han er liksom høyere på stigen enn meg, et slags grønnere gress på den andre siden...

Her er min oppdatering:

Jeg har vært i Irland i helgen. Moro det. Hørte David Andre Østby og Brenton Brown synge forskjellige sanger. På søndagen var det familiemiddag hos Philip. Alt var hyggelig. 
Helt til jeg skulle hjem. Hjemturen min tok 31 timer....det hadde gått raskere å svømme....

Uansett, da jeg var i Irland fikk jeg "..a offer I couldnt refuse".
 5.Juni er en fin dato for tiden. 
Hva skjer 5.Juni montro? På den 157.ende dagen i året, på Danmarks 
nasjonaldag, samme dato som Ronald Reagen skytes i L.A., på bursdagen til Mark Wahlberg og Trond Erik Berthelsen, på Torbjørns (Tobbens) navnedag og Verdens Miljødag. 
Kom til poenget, Roar. 
Ok.
Torsdag 5.Juni 2008. Filadelfia Oslo. Kl.19.00.
Jeg skal være prosjektmanager for Leeland konserten. A offer I couldnt refuse....
Jeg håper dere stiller mannsterke til denne konserten. For 270 kroner kan du kjøpe deg en opplevelse for livet. Det er ingen gal pris, når man tenker på hvor mye enkelte mennesker betaler for en tur i verdensrommet. En opplevelse for livet.
Billetter kan bestilles på www.ungfila.no

tirsdag, februar 19, 2008

Snap is the name of the game!

Hei verden!
Føler ikke for å blogge, men her kommer det likevel...
I helgen har jeg vært i Oslo. Oslo er blitt en oase, fremfor et virvar. 
Jeg har spist kebab, spilt "Kubb" i slottsparken, spilt playstation med Geir, vært i Storsalen og jeg har vært på besøk hos to hyggelige jenter som jeg ikke visste hvem var, men som jeg kjenner bedre nå.
Helga har vært TOPP!

Nå sitter jeg på kontoret i Kristiansand og hører på musikk. Og siden musikk er det som opptar mitt liv for tiden vil jeg også i denne posten komme med noen navn som er verdt å sjekke ut!:

Brian and Jenn Johnson: 
Brian og Jen er lovsangsledere i Reading i USA. Det var Geir som viste meg denne musikken, og jeg digger det! Endelig får jeg litt den gamle følelsen jeg hadde før når jeg hørte på lovsang. Anbefales på sterkeste!!

MercyMe: 
Et fantastisk amerikansk band. Vokalisten, Bart Millard, har en stemme som er bedre for helsa enn både Vita ost og tran.

Aaron Keyes:
Min gode venn Philip introduserte meg for denne flotte musikken. Ta en kikk på myspace og itunes store.

Til slutt en konkurranse:

Snap is the name of the game, okey?
Dont joke about it!
snap,snap
Youre Saved, brother!
snap,snap,snap,snap,snap
For sure.....

Hvem er dette?