1 år har det gått siden sist Skjærgårds, og nå står den allerede på trappene og ringer på.
Hodet har den siste tiden vært fullt av tanker, og jeg klarer ikke lenger å holde igjen tiden. Neste uke åpnes døra, og vi slipper Skjærgårds 2008 inn i virkeligheten.
Kommer det til å komme noen? Kommer folk til å like festivalen? Er det noe vi har glemt?
Som regel er det alltid noe som er glemt, og jeg er spent på hva. Det føles ut som om jeg har kontroll på det jeg skal ha kontroll på, samtidig som det føles ut som om jeg ikke har det.
Så var det været da. Fenomenet som holder igang samtaler som er i ferd med å dø ut, blir plutselig selve samtalen. Får vi bra vær?! Kjære Gud, la det bli fint vær!
I morgen reiser vi en gjeng til Risøya for å forberede festivalen. Jeg er så sjukt spent! Og fytti katta så godt det skal bli å komme i gang!! Vi skal rigge telt, stand, kontor. Vi skal sørge for at ale får en plass å sove. Vi skal sørge for at alle skal få mat. Det er mange ting som må være i orden.
Midt oppi all planleggingen har jeg fått en utfordring som trigger meg noe verre. Jeg har fått spørsmålet om jeg kan tenke meg å være konferansier på Hovedscenen i helga. Jeg svarte ja. tidenes utfordring. Jeg stod på samme scene for noen år siden og kysset ei jente jeg ikke kjente. Denne gangen skal jeg stå der sammen med bandet som fikk meg til å interessere meg for kristen musikk, Jars of Clay. Fy søren asså...
Jeg håper at jeg får se mange av dere i løpet av Skjærgårds uka. Det kommer til å bli en uke full av action, musikk og ikke minst forkynnelse. Dette skal bli ei påfyll uke for dere som kommer.
Dette er en usammenhengene post. Akkurat som hodet mitt.
