Tvil og menneskefrykt

Media har de siste dagene tatt opp viktige temaer for oss kristne; Jesus gikk IKKE på vannet og Judas forrådte IKKE Jesus. Alt forklares vitenskapelig, og tvilen siger inn. Djevelen prøver hele tiden å påvirke oss til å tvile, og han skal ta fokuset vårt vekk fra Gud. Jeg kjenner at dette går inn på meg. Satan skal hele tiden rokke ved vår tro, og han skal prøve å få oss til å falle. Han dytter i det vi tror på og prøver å bevise det motsatte ved å bruke det som ligger oss mennesker nærmest; Fornuften.
Jeg tror også at han prøver å hindre oss i å spre ordet, og her har han ett farlig virkemiddel; Menneskefrykten:

Samfunnet i dag har blitt slik at jeg alltid må se bra ut, og jeg skal te meg slik at andre mennesker skal synes godt om meg. Menneskefrykten råder! Ingen skal tenke på meg som en raring, jeg er livredd for hva andre tenker om meg. Det fører til at jeg kvier meg for å fortelle andre om Han jeg tror på, Han som døde for alle mennesker.

Jeg har hele tiden tenkt at jeg er frimodig, og at jeg ikke er redd for å fortelle om Han. Men i det siste har jeg funnet ut at de jeg forteller det til er mennesker som allerede er kristne, og som tror på det samme som meg. Er det disse som må høre det mest av alle? Nope. De som trenger å høre det glade budskap er de som ikke har hørt det før, eller som har hørt det, men forkastet det.
Men jeg kjenner jeg er redd. Redd for hva de skal tro om meg.
Jeg liker å ha det behagelig, at JEG har det behagelig. Men en dag dør han jeg ikke turte å fortelle det til. Han jeg ikke fortalte det til fordi jeg ville ha det behagelig, fordi jeg var redd for hva han skulle tenke om meg. Jeg var for redd for mennesket. Men hvor skal han tilbringe evigheten? Ikke vet jeg, men jeg hjalp han ikke akkurat til å få den gode evigheten.
Må jeg være så himla redd?!!? Må jeg være så kul, så flink, så godt likt av andre, og så redd?
Som kristne må vi fortelle andre hva vi tror på, vi må be om styrke og visdom, slik at det vi sier kan bære frukter. Gud er allmektig, Han kan bruke oss, Han kan bruke meg...
Jeg må bare tro det....

For noen dager siden møtte jeg på ett perfekt eksempel. Jeg ba foran en forsamling. Piece of cake tenkte jeg, og jeg synes det var en fin ting å gjøre. I ettertid fikk jeg høre at en av de i denne forsamlingen hadde reagert på at jeg hadde bedd. Han var ikke kristen. Jeg kjente det stakk. Hva tenkte han om meg? Kanskje jeg skulle latt være å be.

Steike som dette irriterer meg! Hvorfor skulle jeg latt være å be? Jeg ba om at Gud skulle gjøre kvelden god, og jeg tror at Han gjorde det. Men likevel har jeg hengt meg opp i at dette mennesket reagerte på at jeg ba. Hvorfor er denne menneskefrykten så stor?
Menneskefrykt duger ikke i kristent arbeid. Jeg ber om at jeg må få mer gudsfrykt, og at det jeg er redd for ikke skal være menneskers meninger om meg, men at Gud ikke skal få bruke meg slik Han vil. Jeg vil stå foran Gud, in the bitter end, og med løftet hode være stolt over alle som fikk høre om Gud gjennom meg. Det er frykten for hva Gud tenker om meg som er den viktigste frykten, frykten som er livsviktig.... for evigheten.