...satt jeg på bussen. Andrae Crouch og noen kompiser hadde underholdt meg i 4 timer, og jeg satt meg på siste buss "hjem" til Vika. Jeg gikk inn på bussen, og satt meg i et enkeltsete, med ryggen vendt mot den flotte inderen bak rattet. Bussen kjørte gjennom Oslos gater, og jeg som ikke kan bussrutene fulgte spent med ut gjennom vinduet.

Vi kjørte gjennom Josefines gate, og ned til Solliplass. Solliplass kjente jeg igjen, der hadde jeg vært før. Jeg var der og ventet på Gunnlaug en gang.Tror jeg. Ja, det må ha vært Gunnlaug. 100% sikkert.
Hvertfall.... På Solliplass gikk alle, bortsett fra meg og inderen, av bussen. Det ble helt stille, og jeg kunne høre at inderen hørte på
en cd eller radio som sikkert minte han om hjemlandet. Jeg skjønte hvertfall ingenting.
Jeg så på buss-stopp-tven for å sjekke hvor mange stopp det var igjen til jeg skulle av.
Bryggetorget.
Det het stoppet mitt. Det kunne høres ut som en plass på bryggen der andre indere solgte frukt og gulrøtter.
Men det er det ikke.
Det er ingenting der, bortsett fra busstoppet mitt da...
Jeg la merke til at vi skulle avlegge Vika Atrium et stopp,

før jeg skulle av. Jeg kjente meg igjen nå, men ante ikke hvor Vika Atrium var, så jeg fortsatte å følge med ut igjennom vinduene.
Inderen bak rattet svingte bussen til venstre i et kryss jeg nesten var sikker på
at vi skulle til høyre i. Men som sagt, jeg visste ikke hvor Vika Atrium var, så jeg fortsatte å sitte på. Siden jeg satt med ryggen mot kjøreretningen, kunne jeg ikke se noe rødt lys da bussen plutselig stanset. Jeg satt og ventet litt, og plutselig var jeg HELT alene i bussen. Tilogmed inderen var borte. Jeg snudde meg, og så inderen spasere forbi frontruten, med Statoil-koppen i hånda. Han ga meg et kort kikk tilbake idet han gikk forbi. I 2-3 sekunder kunne jeg ikke se inderen mer, før han plutselig spaserte tilbake og kikket på meg gjennom frontruten med store øyne. Han trykket på knappen på utsiden av bussen. Ikke den som tar luften av dørene,men den andre. Den som åpner dørene. Med et flaut smil om munnen spurte han meg på litt norsk: "Er du i bussen?"
Jeg trengte ikke noen hjelpemidler for å svare. Jeg visste at jeg var i bussen.
"Ja", sa jeg.
"Hadde du sovnet?" spurte inderen meg.
Jeg var jo lysvåken, så jeg svarte han at jeg ikke hadde sovnet.
"Vi har jo ikke vært på bryggetorget enda?"sa jeg.
"Åå" sa inderen på indisk eller norsk.
Han hadde nok mer lyst til å fylle statoil koppen sin, enn å kjøre meg tilbake til bryggetorget.
"Beklager" sa han.
"Det går fint det, asså" svarte jeg, og inderen satt seg igjen ned i setet og lukket døra inn til det lille rommet han satt i.
Bussen kjørte opp til Nationaltheateret og snudde i rundkjøringen, før vi satt kursen nedover til Vika Atrium og Bryggetorget.
"Kan du slippe meg av her" spurte jeg inderen, da vi kom ned til Huitfeldtsgate, hvor Stian, Tobben, Tor, Svein og Tor Marius bor.
"Nei"

"Nei?"
"Nei, jeg vet aldri hvilken bil som ligger bak"
Det hadde visst litt å si det. Hvilken bil som lå bak oss.
Da vi kom helt inn på bryggetorget, der det ikke er frukt eller noenting, bortsett fra busstoppet mitt, fikk jeg lov til å gå av.
Det var litt rart. Jeg følte meg litt eksklusiv på en måte. Jeg hadde kjørt alene med inderen på steder vi egentlig ikke skulle ha vært sammen.
Jeg lo da jeg gikk av bussen. Stian fikk høre det med en gang, for jeg klarte ikke vente til jeg kom opp før jeg fortalte det. Stian lo han også. Så sa han at dette var en god bloggehistorie.
Derfor ble den blogget.