Den 17. mai 2006 skal jeg i bryllup. Ikke til hvem som helst, men til min far. Dette blir en spesiell og god opplevelse. Han har vært alene i 17 år, etter at min mor døde, og nå har han altså funnet en fantastisk dame han skal bli gammel med! Er ikke det flott?
Min far er en god mann, han er en som alltid stiller opp, og

han er klokere enn de fleste jeg kjenner. Og siden dama han har funnet seg også er så fantastisk som hun er, har de to funnet ut at de ikke skal ønske seg gaver, men de vil være med å støtte to prosjekter økonomisk:
1. Ett senter på Bru som broren til Møyfrid (Hun min far skal ta til ekte) driver. Det er en gård som er gjort om til ett retreat/konferanse senter, som skal ta imot grupper som ønkser å holde konferanser eller teambuilding. I disse tider skal de også gjøre om låven til leiligheter som kan ta imot folk som trenger litt tid for seg selv, og folk som er slitne eller nedfor. Her vil det også bli muligheter for å koble inn psykologer og sjelesørgere.
2. En Bibelcamp på Hiruzen i Japan, som min tante (Min far sin søster) er med å driver. Her arrangeres det leirer året rundt, for ungdommer. Senteret brukes også av turister, til overnatting, aktiviteter og avslapping. Det blir også holdt kurs for grupper på bibelcampen.
Jeg har fått noen spørsmål om hvordan gaver kan bli gitt, og da kan jeg fortelle de som er interessert at dere kan sette inn penger på konto: 9480.10.26707 og merke de med "gaver, bryllup".
Alle gaver mottas med stor takk:)
Mine tanker med bryllupet kan jeg vie litt plass her på bunn:)
Jeg gleder meg veldig og gruer meg litt til denne forandringen.... Jeg unner både Møyfrid og far alt godt, og jeg er veldig glad for at de har funnet hverandre.
Men det ene fører det andre med seg, og da vil barndomshjemmet mitt bli solgt i løpet av ett par år, og min far kommer mest sannsynlig til å flytte ut av byen. Og jeg kjenner på at noe av tryggheten min i byen forsvinner litt.
Det kommer til å bli en annen situasjon sånn familiemessig også, siden Møyfrid selv har tre barn. Dette er flotte mennesker, og jeg gleder meg til å bli enda bedre kjent med de, men det blir rart også.
Jeg er veldig spent på tiden som kommer, hvordan kommer vi til å ta det, og hvordan kommer hennes barn til å ta det? Jeg er trygg på at det kommer til å bli veldig fint og bra, men det er en viss spenning ved situasjonen. Jeg ønsker at dere som leser dette, skal ta oss alle med i bønn. Og mest av alt at Gud må være sterkt tilstede i ekteskapet til min far.
Takk...